– Hva er viktig nok til å skrive om, og hvordan vet du det?
– Som barn var jeg så glad i å skrive at hvis vi fikk fire stiloppgaver å velge i på barneskolen, hendte det at jeg skrev alle sammen. Men sånn er det ikke lenger. Jeg får egentlig bare lyst til å skrive hvis det er noe jeg virkelig bryr meg om, noe jeg føler at jeg kan greie å legge sjela mi i. Ofte kan det kanskje være noe jeg har opplevd eller observert, men som på en eller annen måte har festet seg i meg, kanskje fordi jeg ikke helt forstår det. Så jeg tror det må være et slags mysterium der: Noe som vekker nysgjerrigheten min og gir meg lyst til å utforske og beskrive det. Menneskenaturen er jo full av motsetninger, så ofte kan jeg finne inspirasjon der. Og hvis noe føles både umulig og uimotståelig på en gang, er det ofte et godt tegn.
Men hvordan vet jeg at det er viktig? Jeg tror egentlig bare jeg må stole på at hvis noe føles viktig for meg, viktig nok til at jeg er villig til å bruke fem, seks, sju år på å skrive om det, så er det gode sjanser for at det kan være viktig for noen andre også.
– Fortell om noe som har forandret deg?
– Det som har endret meg og retningen på livet mitt mest, er nok sykdommen jeg fikk midt i tjueårene. Jeg tok en doktorgrad i matematikk og jobbet et par år som forsker på Universitetet i Oslo, men etter hvert ble jeg så dårlig at jeg måtte gi opp den jobben. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine, hvor jeg stort sett lå på et mørkt rom og var redd for at livet var over. Så jeg måtte prøve å finne noe jeg kunne greie å drive med, selv om jeg hadde veldig lite energi. Siden jeg alltid har likt å skrive, bestemte jeg meg for å prøve å skrive noen få setninger hver dag, bare for å gi meg selv et slags håp. På den måten fikk jeg mange fragmenter, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle knytte dem sammen. Men så fikk jeg ideen om at jeg kanskje kunne bruke noen matematiske strukturer som jeg hadde arbeidet med under doktorgraden, som kalles fraktaler. De er også veldig fragmenterte, men bitene er bundet sammen gjennom gjentagelser, speilinger og paralleller. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne binde sammen mine fragmenter på samme måte. Etter åtte år hadde jeg en roman – og det er grunnen til at jeg nå er forfatter istedenfor matematiker. Men jeg tror også opplevelsen endret meg. Jeg oppdaget at selv når alt virker helt mørkt, og det føles som om alle dører bare lukker seg, er det en sjanse for at nye dører også vil åpne seg, og at man kan bruke det man har opplevd på meningsfulle måter.
– Hva betyr det for deg å møte andre forfattere?
– Det å være forfatter er ofte ganske ensomt. Så først og fremst er det veldig fint sosialt å få møte andre forfattere. I skriveprosessen er det ofte flere nedturer enn oppturer — du føler deg kanskje som et geni fem prosent av tiden, og totalt udugelig resten av tiden. Så det å møte andre som har lignende erfaringer og vet akkurat hva du går igjennom, kan være veldig fortrøstningsfullt. Og så er det spennende å diskutere skriveprosessen og få høre hvor andre finner inspirasjon.
Siden jeg ikke har gått på forfatterskole eller studert litteratur selv, er det ofte med skrekkblandet fryd jeg møter andre forfattere som har gjort det. Men jeg blir jo også veldig nysgjerrig på hva de vet som ikke jeg vet, og hva jeg eventuelt kan lære av dem.
– Hva er forholdet ditt til Estland?
– Jeg har bare vært der en gang. Det var da jeg ble invitert til litteraturfestivalen Prima Vista i 2021. En ting jeg husker gjorde dypt inntrykk på meg, var å få høre om den sterke tradisjonen estlenderne har for å samles i store folkemengder og synge sammen, og hvordan de også har gjort det for å kjempe for frihet. Jeg fikk blant annet se noen filmklipp fra «The Baltic Way» eller «Den baltiske kjeden», der en kjede av mennesker stod hånd i hånd langs veiene helt fra Tallinn til Vilnius og Riga, og sang for frihet. Det var utrolig rørende å se.
– Hva er forfatterens funksjon eller rolle i Norge. Føler du at du har en rolle eller misjon som forfatter?
– Jeg tror egentlig ikke forfatterens rolle i Norge er så annerledes enn i andre demokratiske land. Når jeg skriver selv, tenker jeg egentlig ikke på at jeg har noen rolle. Da er fokuset mitt på å greie å beskrive følelsene og tankene til karakterene mine så presist som mulig. Men jeg tror likevel det er mulig å lese visse samfunnsmessige spørsmål inn i debutromanen min, hvis man vil, det være seg kvinnens rolle i samfunnet, diskriminering, hvordan vi behandler kronisk syke, og hvor viktig det er å søke etter sannhet i alle deler av livet.
Ellers tenker jeg jo at litteraturen gir en enestående mulighet til å få innsikt i hvordan det er å være et annet menneske. Det å greie å utforske menneskenaturen på en måte som kanskje kan gi leseren en økt forståelse eller empati, både for seg selv og for andre, og gi dem en følelse av at vi alle er bundet sammen, at vi alle er sårbare og at ingen er alene – det er noe jeg veldig gjerne ønsker å få til.
– Nevn en ting du virkelig ønsker skal skje
– Personlig ønsker jeg jo veldig å bli frisk sånn at jeg kan leve et normalt liv og få krefter til å greie å skrive flere bøker.
Men i det større bildet, for menneskehetens del, drømmer jeg egentlig om et samfunn der verdier som empati, inkludering og sannhet blir ansett som viktigere enn makt og effektivitet. Jeg tror dette er vesentlig hvis vi skal greie å løse de fleste av de problemene vi står overfor, enten det er miljøproblemer eller hvordan vi skal greie å bevare demokratiene i en tid hvor politikerne ser ut til å ha mindre og mindre respekt for sannhet.
Leave a Reply