Doris Kareva

– Hva er viktig nok å skrive om – og hvordan vet du det?

– Du kan skrive om hva som helst, stort eller lite. Alt som er viktig for deg kan være grunn nok til å skrive. Men denne grunnen må være intens nok til at du ikke kan la være å skrive. Du trenger ikke å fortelle andre hvorfor du skrive om akkurat dette. Men du vet det selv.

– Fortell om noe som har forandret deg?

– Jeg tror jeg har fortalt om den dagen før. Jeg husker det veldig tydelig, jeg var fire år gammel og satt under bordet. Det var et stort rundt spisebord fra Luthers møbelfabrikk. På bordet lå det en firkantet duk, de fire hjørnene hang ned, og under bordet var mitt fristed, der jeg ikke var i veien for noen. Det var stedet der jeg kunne lese, skrive og tegne. Men denne ene dagen kjente jeg brått en sterk utilfredshet, en erkjennelse av at det er noe galt med alle disse bøkene jeg har lest. Det var som om de prøvde å ha en relasjon til meg, oppdra meg, lære meg noe, kanskje tulle litt med meg – og det var tvers igjennom falskt. De snakket ovenfra og ned til meg. De prøvde å være kameratslige eller tantete eller pedagogiske, men de snakket ikke med meg, de snakket bare med en gjennomsnittlig fireåring.

Så kom åpenbaringen: jeg følte at nå, når jeg har forstått dette, har jeg en plikt. En plikt overfor alle fireåringer verden over, som kjenner seg like ensomme, like bedratt, alle som ikke har noen å snakke med – og som ingen tar kontakt med. Jeg kjente at nå, når jeg hadde forstått dette, måtte jeg sende dem et brev. Jeg måtte fortelle dem at den virkelige verden finnes, at vi kan leve i den og kommunisere gjennom den. Og slik tok jeg tegneblokken og den røde blyanten og begynte å skrive ned ting som virket viktige der og da. Jeg tror jeg kan ha skrevet om dagen før, da jeg fraktet stein med lekebilen og den brøt sammen. Men da jeg leste over det jeg hadde rukket å skrive før blyantspissen brakk – jeg var så intenst konsentrert at jeg trykte for hardt og spissen knakk – da jeg leste over det, forstod jeg at heller ikke dette er sant. Det var sant nok at det jeg fortalte om hadde skjedd. Men det var ikke sannferdig. Det var ikke virkelig. Det var ikke viktigere enn alle de bøkene jeg hadde opplevd ikke snakket til meg. Og denne fortvilelsen som rammet meg, denne følelsen av maktesløshet, er fortsatt svært levende for meg. Siden den gang har jeg prøvd å finne ord for å gi videre det som er vesentlig, det som finnes, det som er virkelig. Jeg fikk det ikke til den gangen. Og snart var jeg jo fem år gammel. Jeg så tilbake, kjente at det får være som det vil med de fireåringsproblemene – de virkelige problemene begynner når man blir fem. Og slik har de gått, alle disse årene.

– Hva betyr det for deg å møte andre forfattere?

– Å møte andre forfattere er på en måte som et slektsstevne. Det er så mange ting som vi kan forstå uten videre og uten ord. Og dermed snakker vi om helt andre ting. Det at noen skriver – det er ikke noe å snakke om, for alle skriver. Det interessante blir helt andre særtrekk.

– Hva er ditt forhold til Norge?

– Jeg kom første gang til Norge rundt 1989 eller 1990, til litteraturfestivalen i Harstad. Alt var fortryllende annerledes. Landskapet var virkelig som et alveland. Etterpå var jeg i Molde. Der var det også en veldig kraftfull festival. Senere har det vært flere turer, arrangementer og møter.

– Hva er forfatterens rolle eller funksjon i Estland – og kjenner du selv at du har noen misjon som forfatter?

– I Estland ser jeg ikke noen klar og entydig forfatterrolle nå. Alle fyller sin rolle på sin egen måte. Men da jeg opptrådte for folk på syttitallet, forstod jeg at de hadde en forventning. De ventet at forfatteren skulle komme og snakke sant. Religion var forbudt. Politikk var forbudt. Det var en hel rekke ting som var forbudt, men forfatteren hadde liksom rett til å snakke litt mer. Og kanskje også evnen til å gjøre det på en måte som nådde inn til folk, også uten å si ting rett ut.

– Og til slutt, nevn en ting som du virkelig ønsker skal skje?

– Jeg har lurt på om det kunne være mulig med en slags transformasjon, først og fremst i menneskenes verden, som gjorde at vold ikke lenger var et alternativ. At folk ikke lenger kom på tanken å reagere med vold. Men jeg vet ikke om det er mulig, eller hva det ville innebære. Men jeg har også et annet ønske. Det er nettopp det løftet jeg gav meg selv som fireåring. At jeg vil skrive det ned.

Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *