Category: News

– Kva er viktig nok til å skrive om – og korleis veit du det?

– Det var eit gigantisk spørsmål! Eg veit det jo fordi eg ikkje slepp unna det. No har eg jo skrive om veldig mange forskjellige ting. Men då eg snubla over kolonihistoria, var det fordi vi kom til St. Thomas i 2008 og såg danske gateskilt i byen. Og eg ser at dette er vår historie. Vi var her, vi var med, vi var ein norsk-dansk union. Og ingen hadde skrive om det før. Her låg det ei svær forteljing som ingen hadde gripe fatt i. Og eg er begeistra for dei store forteljingane.

– Fortel om noko som har forandra deg?

– Du har ikkje ja/nei-spørsmål? Vel, eg ser kanskje meir som utvikling enn forandring. Å få barn forandra meg, men var også del av ei utvikling. Å møte kona mi, Lize var også del av ei utvikling men det var nok den mest avgjerande augneblinken i livet mitt. Det var avgjerande for den eg kom til å bli.

– Kva betyr det for deg å møte andre forfattarar?

– Eg liker å snakke om litterære prosjekt, både å fortelje om mine eigne og høyre andre forfattarar fortelje om sine. Eg liker å høyre andre forfattarar snakke om eigne bøker. Det er jo sjeldan dei har lyst å snakke om det dei held på å skrive om. Men eg merkar at når eg er saman med andre forfattarar, snakkar eg på ein annan måte om det som interesserer meg enn det eg gjer med andre menneske. Og det er godt for meg.

– Kva er forfattararens rolle eller funksjon i Noreg i dag? Har du ein slags misjon som forfattar?

– Eg følte slett ikkje at eg hadde nokon rolle eller misjon før eg byrja å skrive om kolonihistoria. Men det følte eg vart enormt forpliktande. Då det demra for meg at dette er noko ingen har høyrt om. Dette er noko ingen trur på, men det er faktisk sanninga om Noreg. På den tida norskdomsfolk som Vinje, Ivar Aasen, Asbjørnsen og Moe dreiv og systematisk skapte ein norsk identitet, så var vi faktisk også slavehandlarar. Og det valde dei bort. Og det føler eg som veldig forpliktande å snakke om – at dette er også vår arv. Vi tente vår første million på slaveri.

– Nemn ein ting du verkeleg ønskjer skal skje?

– Eg skulle verkeleg ønske at Det internasjonale pengefondet la til rette for at dei afrikanske landa, som Nigeria, slapp å selje unna jordeigedommane til bønder som aldri har hatt skøyte på jorda si –for å nærme seg bittelittegrann den velstanden vi har.

– Hva er viktig nok til å skrive om, og hvordan vet du det?

– Som barn var jeg så glad i å skrive at hvis vi fikk fire stiloppgaver å velge i på barneskolen, hendte det at jeg skrev alle sammen. Men sånn er det ikke lenger. Jeg får egentlig bare lyst til å skrive hvis det er noe jeg virkelig bryr meg om, noe jeg føler at jeg kan greie å legge sjela mi i. Ofte kan det kanskje være noe jeg har opplevd eller observert, men som på en eller annen måte har festet seg i meg, kanskje fordi jeg ikke helt forstår det. Så jeg tror det må være et slags mysterium der: Noe som vekker nysgjerrigheten min og gir meg lyst til å utforske og beskrive det. Menneskenaturen er jo full av motsetninger, så ofte kan jeg finne inspirasjon der. Og hvis noe føles både umulig og uimotståelig på en gang, er det ofte et godt tegn.

Men hvordan vet jeg at det er viktig? Jeg tror egentlig bare jeg må stole på at hvis noe føles viktig for meg, viktig nok til at jeg er villig til å bruke fem, seks, sju år på å skrive om det, så er det gode sjanser for at det kan være viktig for noen andre også.

– Fortell om noe som har forandret deg?

– Det som har endret meg og retningen på livet mitt mest, er nok sykdommen jeg fikk midt i tjueårene. Jeg tok en doktorgrad i matematikk og jobbet et par år som forsker på Universitetet i Oslo, men etter hvert ble jeg så dårlig at jeg måtte gi opp den jobben. Jeg flyttet hjem til foreldrene mine, hvor jeg stort sett lå på et mørkt rom og var redd for at livet var over. Så jeg måtte prøve å finne noe jeg kunne greie å drive med, selv om jeg hadde veldig lite energi. Siden jeg alltid har likt å skrive, bestemte jeg meg for å prøve å skrive noen få setninger hver dag, bare for å gi meg selv et slags håp. På den måten fikk jeg mange fragmenter, men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle knytte dem sammen. Men så fikk jeg ideen om at jeg kanskje kunne bruke noen matematiske strukturer som jeg hadde arbeidet med under doktorgraden, som kalles fraktaler. De er også veldig fragmenterte, men bitene er bundet sammen gjennom gjentagelser, speilinger og paralleller. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne binde sammen mine fragmenter på samme måte. Etter åtte år hadde jeg en roman – og det er grunnen til at jeg nå er forfatter istedenfor matematiker. Men jeg tror også opplevelsen endret meg. Jeg oppdaget at selv når alt virker helt mørkt, og det føles som om alle dører bare lukker seg, er det en sjanse for at nye dører også vil åpne seg, og at man kan bruke det man har opplevd på meningsfulle måter.

– Hva betyr det for deg å møte andre forfattere?

– Det å være forfatter er ofte ganske ensomt. Så først og fremst er det veldig fint sosialt å få møte andre forfattere. I skriveprosessen er det ofte flere nedturer enn oppturer — du føler deg kanskje som et geni fem prosent av tiden, og totalt udugelig resten av tiden. Så det å møte andre som har lignende erfaringer og vet akkurat hva du går igjennom, kan være veldig fortrøstningsfullt. Og så er det spennende å diskutere skriveprosessen og få høre hvor andre finner inspirasjon.

Siden jeg ikke har gått på forfatterskole eller studert litteratur selv, er det ofte med skrekkblandet fryd jeg møter andre forfattere som har gjort det. Men jeg blir jo også veldig nysgjerrig på hva de vet som ikke jeg vet, og hva jeg eventuelt kan lære av dem.

– Hva er forholdet ditt til Estland?

– Jeg har bare vært der en gang. Det var da jeg ble invitert til litteraturfestivalen Prima Vista i 2021. En ting jeg husker gjorde dypt inntrykk på meg, var å få høre om den sterke tradisjonen estlenderne har for å samles i store folkemengder og synge sammen, og hvordan de også har gjort det for å kjempe for frihet. Jeg fikk blant annet se noen filmklipp fra «The Baltic Way» eller «Den baltiske kjeden», der en kjede av mennesker stod hånd i hånd langs veiene helt fra Tallinn til Vilnius og Riga, og sang for frihet. Det var utrolig rørende å se.

– Hva er forfatterens funksjon eller rolle i Norge. Føler du at du har en rolle eller misjon som forfatter?

– Jeg tror egentlig ikke forfatterens rolle i Norge er så annerledes enn i andre demokratiske land. Når jeg skriver selv, tenker jeg egentlig ikke på at jeg har noen rolle. Da er fokuset mitt på å greie å beskrive følelsene og tankene til karakterene mine så presist som mulig. Men jeg tror likevel det er mulig å lese visse samfunnsmessige spørsmål inn i debutromanen min, hvis man vil, det være seg kvinnens rolle i samfunnet, diskriminering, hvordan vi behandler kronisk syke, og hvor viktig det er å søke etter sannhet i alle deler av livet.

Ellers tenker jeg jo at litteraturen gir en enestående mulighet til å få innsikt i hvordan det er å være et annet menneske. Det å greie å utforske menneskenaturen på en måte som kanskje kan gi leseren en økt forståelse eller empati, både for seg selv og for andre, og gi dem en følelse av at vi alle er bundet sammen, at vi alle er sårbare og at ingen er alene – det er noe jeg veldig gjerne ønsker å få til.

– Nevn en ting du virkelig ønsker skal skje

– Personlig ønsker jeg jo veldig å bli frisk sånn at jeg kan leve et normalt liv og få krefter til å greie å skrive flere bøker.

Men i det større bildet, for menneskehetens del, drømmer jeg egentlig om et samfunn der verdier som empati, inkludering og sannhet blir ansett som viktigere enn makt og effektivitet. Jeg tror dette er vesentlig hvis vi skal greie å løse de fleste av de problemene vi står overfor, enten det er miljøproblemer eller hvordan vi skal greie å bevare demokratiene i en tid hvor politikerne ser ut til å ha mindre og mindre respekt for sannhet.

– Hva er viktig nok å skrive om – og hvordan vet du det?

– Du kan skrive om hva som helst, stort eller lite. Alt som er viktig for deg kan være grunn nok til å skrive. Men denne grunnen må være intens nok til at du ikke kan la være å skrive. Du trenger ikke å fortelle andre hvorfor du skrive om akkurat dette. Men du vet det selv.

– Fortell om noe som har forandret deg?

– Jeg tror jeg har fortalt om den dagen før. Jeg husker det veldig tydelig, jeg var fire år gammel og satt under bordet. Det var et stort rundt spisebord fra Luthers møbelfabrikk. På bordet lå det en firkantet duk, de fire hjørnene hang ned, og under bordet var mitt fristed, der jeg ikke var i veien for noen. Det var stedet der jeg kunne lese, skrive og tegne. Men denne ene dagen kjente jeg brått en sterk utilfredshet, en erkjennelse av at det er noe galt med alle disse bøkene jeg har lest. Det var som om de prøvde å ha en relasjon til meg, oppdra meg, lære meg noe, kanskje tulle litt med meg – og det var tvers igjennom falskt. De snakket ovenfra og ned til meg. De prøvde å være kameratslige eller tantete eller pedagogiske, men de snakket ikke med meg, de snakket bare med en gjennomsnittlig fireåring.

Så kom åpenbaringen: jeg følte at nå, når jeg har forstått dette, har jeg en plikt. En plikt overfor alle fireåringer verden over, som kjenner seg like ensomme, like bedratt, alle som ikke har noen å snakke med – og som ingen tar kontakt med. Jeg kjente at nå, når jeg hadde forstått dette, måtte jeg sende dem et brev. Jeg måtte fortelle dem at den virkelige verden finnes, at vi kan leve i den og kommunisere gjennom den. Og slik tok jeg tegneblokken og den røde blyanten og begynte å skrive ned ting som virket viktige der og da. Jeg tror jeg kan ha skrevet om dagen før, da jeg fraktet stein med lekebilen og den brøt sammen. Men da jeg leste over det jeg hadde rukket å skrive før blyantspissen brakk – jeg var så intenst konsentrert at jeg trykte for hardt og spissen knakk – da jeg leste over det, forstod jeg at heller ikke dette er sant. Det var sant nok at det jeg fortalte om hadde skjedd. Men det var ikke sannferdig. Det var ikke virkelig. Det var ikke viktigere enn alle de bøkene jeg hadde opplevd ikke snakket til meg. Og denne fortvilelsen som rammet meg, denne følelsen av maktesløshet, er fortsatt svært levende for meg. Siden den gang har jeg prøvd å finne ord for å gi videre det som er vesentlig, det som finnes, det som er virkelig. Jeg fikk det ikke til den gangen. Og snart var jeg jo fem år gammel. Jeg så tilbake, kjente at det får være som det vil med de fireåringsproblemene – de virkelige problemene begynner når man blir fem. Og slik har de gått, alle disse årene.

– Hva betyr det for deg å møte andre forfattere?

– Å møte andre forfattere er på en måte som et slektsstevne. Det er så mange ting som vi kan forstå uten videre og uten ord. Og dermed snakker vi om helt andre ting. Det at noen skriver – det er ikke noe å snakke om, for alle skriver. Det interessante blir helt andre særtrekk.

– Hva er ditt forhold til Norge?

– Jeg kom første gang til Norge rundt 1989 eller 1990, til litteraturfestivalen i Harstad. Alt var fortryllende annerledes. Landskapet var virkelig som et alveland. Etterpå var jeg i Molde. Der var det også en veldig kraftfull festival. Senere har det vært flere turer, arrangementer og møter.

– Hva er forfatterens rolle eller funksjon i Estland – og kjenner du selv at du har noen misjon som forfatter?

– I Estland ser jeg ikke noen klar og entydig forfatterrolle nå. Alle fyller sin rolle på sin egen måte. Men da jeg opptrådte for folk på syttitallet, forstod jeg at de hadde en forventning. De ventet at forfatteren skulle komme og snakke sant. Religion var forbudt. Politikk var forbudt. Det var en hel rekke ting som var forbudt, men forfatteren hadde liksom rett til å snakke litt mer. Og kanskje også evnen til å gjøre det på en måte som nådde inn til folk, også uten å si ting rett ut.

– Og til slutt, nevn en ting som du virkelig ønsker skal skje?

– Jeg har lurt på om det kunne være mulig med en slags transformasjon, først og fremst i menneskenes verden, som gjorde at vold ikke lenger var et alternativ. At folk ikke lenger kom på tanken å reagere med vold. Men jeg vet ikke om det er mulig, eller hva det ville innebære. Men jeg har også et annet ønske. Det er nettopp det løftet jeg gav meg selv som fireåring. At jeg vil skrive det ned.